Stoppesteder i norgeshistorien

En mann trykker nesa inn mot det støvete vinduet på Hamar stasjon. Stillasene og haugene med ­gammel gips vekker nysgjerrigheten til forbipasserende ute på plattformen. Inne i den gamle restaurantsalen er lufta tett av støv. – Denne spikeren har ikke noen tatt i siden den ble spikret i veggen på 1800-tallet, sier Magne Kvam, fylkeskonservator i Hedmark. Han studerer avtrykkene i veggene, som for en stund tilbake huset gamle malerier. Restaurerings­arbeidet av den gamle restaurantbygningen på Hamar stasjon er i gang, og Bane NOR Eiendom skal ta byggets innside tilbake i tid. – Alt starter med en historie. I slikt arbeid må vi ­bestemme oss for hvilken del av historien vi vil ­fortelle, sier Kvam.

Reklame for Hedmark

For denne bygningen rommer mange historier. Den kan fortelle om tiden med spisebåser og brune skinnmøbler. Om da den fikk grå fliser på gulvet i ­anledning OL 94. Om dunkende rytmer fra natt­klubben i andre etasje, og om nytt rødt listverk da en kinesisk restaurant flyttet inn. På 2000-tallet kom ideen om en bruksendring av bygget, da det stod i fare for å bli gjort utilgjengelig for publikum. Fylkeskonservator Kvam sendte en hastemelding om fredning til Riksantikvaren, og kort tid etter ble spisesalen og maleriene fredet.

Nå forsvinner de grå flisene og de røde listene, og bygget til arkitekten Paul Due skal fortelle historien som startet på 1920-tallet, da interiøret i spisesalen ble ombygget fra sveitserstil til nyklassisisme. – Det var da landskapsbildene til teatermaler Jens Wang kom på plass. De nasjonalromantiske ­motivene var reklame for de vakre Hedmarks­bygdene, rettet mot de reisende, forklarer Kvam. De gamle maleriene er nå i Oslo, ferdig renset og restaurert på oppdrag fra Bane NOR Eiendom. Når alt står ferdig skal de på nytt pryde veggene i restaurantsalen, men før den tid er listen over ­gjøremål lang.

Verneverdier

– Tette lekkasjer, utbedre veggene, legge nytt gulv, sette inn nye dører og vinduer, og gjøre fargeanalyser. Sissel Bjørkto ramser opp noe av arbeidet som gjøres i restaurantbygningen på Hamar stasjon. Hun er seniorrådgiver for kulturminnevern i Bane NOR Eiendom. Sissel forteller at mye av arbeidet som blir gjort i ­Hamar, er typisk for hva de gjør på vernede og ­fredede stasjonsområder også andre steder i landet. Bane NOR Eiendom har mye å ta vare på. Av de over 1 600 bygningene de eier, er mer enn 500 fredet eller vernet, og av disse er 190 ­stasjoner. De kan være fredet av Riksantikvaren, ­vernet etter plan- og bygningsloven eller ­administrativt vernet.

– Når vi skal ivareta og videreformidle den ­arkitektoniske arven byggene innehar, er det verneverdiene vi tar utgangspunkt i, forteller Bjørkto.

Et samfunnsoppdrag

Verneverdiene er av forskjellig art. Har bygget spesielle jernbanehistoriske, bygningshistoriske eller arkitektoniske verdier? En bygning kan også ha verdi på grunn av sin ­sjeldenhet, sin autentisitet, eller den opplevelsen den gir de besøkende. Den kan også ha en bruksverdi, og den er viktig, understreker Bjørkto.

«De flotte bygningene bidrar ­positivt til stasjonene og reise­opplevelsen.»

– Det er ikke noe poeng å verne bygg som ingen ser eller opplever. Bygningene bør være i bruk, slik at flest mulig får oppleve dem. Det er vårt samfunnsoppdrag å forvalte kulturminneverdiene på best mulig måte, sier Sissel. Men man har ikke alltid vært så nøye med vernet av ­kulturminner. På siste halvdel av 1900-tallet ble det gjort mye restaurering og vedlikehold som ikke var historisk ­forankret. Nå har kulturminnevern fått en høyere status. – De flotte bygningene bidrar positivt til stasjonene og reiseopplevelsen. Jeg tror publikum legger merke til dette og ser verdien av å vedlikeholde byggene, sier hun.

Nye reisevaner

Et samlingspunkt. Slik beskriver fylkeskonservator Magne Kvam Hamar stasjon før i tiden. – Her inne satt de og spiste med utsikt til plattformen, ­forklarer Kvam og tegner et bilde av et spisebord i luften. Før var ventetiden også en del av togreisen, og ­stasjonene ble bygget for lengre opphold. Nå er egne stellerom for kvinner ­historie. Det er også klassedelte venterom, heldigvis. Det er ikke lenger behov for egne rom til å pusse parafin­lamper, og utedoene er flyttet inn. Det er ikke mange ­reisende som spaserer i stasjonsparkene i påventeav neste tog.

Stasjonsområdenes historie er forent med nåtiden. Alt arbeidet som før krevde folk, skjer i dag digitalt – som billettkjøp, ruteplanlegging og annen informasjon. Stasjonsparker har fått selskap av pendleparkeringer. Men Hamar er fortsatt et samlingspunkt. – Stasjonen er et stort stoppested på Dovrebanen, ­terminal og endestasjon for Rørosbanen og en plass der mange pendler, sier Kvam. Når Bane NOR Eiendom nå restaurere restaurantbygget tilbake til historien, håper Kvam at datidens reisevaner kan bli en del av våre. – Her skal det være hyggelig, og det skal ikke gjøre noe at du må vente på neste tog i Hamar, sier Kvam.